Hvorfor så mange tryslinger evner å gripe oss med sine skrevne ord - enten det er lyrikk eller prosa, lys eller skygge, lyst eller ulyst - kan det være mange grunner til. Halldis Moren Vesaas sa det slik da hun var med på opplesningskveld på Østby i forbindelse med Einar Skjæraasens 50-års dag:
Visst må her vera ei serskilt grobotn for diktning, det skjøner ein når ein kjenner korleis folk lyder på diktning. Ein møter så mange slags publikum, men dette er eit som sug. Og atter ei gong må ein velsigna jubilanten for det han kan by dei tyste sjelene.
Og i Innbygda kvelden etter:
Andlet kvar ein snur seg - dei glinsar av sveitte, men ventar og lyder og lever... Jo, det er ei bygd. Og ein diktar...
Felles for mange av Trysilforfatterne er at de vokste opp i Trysil, fikk med seg lokal fortellertradisjon og en oppvekst i et samfunn der skogen og naturen betydde mye. Noen dro deretter ut og fikk jobber og liv andre steder, men fremdeles har tilknytningen til hjembygda vært sterk. Sigmund Løvåsen vektlegger ofte barndomslandskapet i Trysil når han blir spurt om hvor han henter inspirasjon.
Sven Moren var både en av de første og en av de største forfatterne våre, han virket i flere felt enn litteraturen.
Kulturjournalist Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad har skrevet om ham:
Sikkert er det at han var den første til å sette Trysil på norgeskartet. Men om utgangspunktet for alt han skrev er det hjemmekjente og lokale, er han også det beste eksemplet på at den slitte betegnelsen heimstaddiktning rommer diktning som rekker langt ut over det lokale miljøet. "Heimbygda ble hele Norge for Sven Moren," er det sagt om ham. "Han gjorde Oslodiktere til tryslinger og tryslingene til diktere," sa Oskar Braaten en gang. Og Moren gjorde hjemmet sitt til et kultursentrum.
Litteratur og lesing står fortsatt sterkt i Trysil. Hvert år kommer det nye utgivelser i ulike sjangere. Oppvekstmodellen i Trysil kommune setter litteratur og lesing sentralt i barns liv - med barnehagene, skolene og folkebiblioteket som pådrivere.