1. Generelt om rett til helse- og omsorgstjenester
Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys helse- og omsorgstjenester. Standarden på hjelpen og vurderingen av hva som er nødvendig og hensiktsmessig er preget av skjønn. Omfang og form på tjenesten er noe kommunen kan velge – mottaker kan ikke kreve en spesiell form på tjenesten, men kommunen må oppfylle en minstestandard.
Avgjørelsen om hvem som skal tildeles helse- og omsorgstjenester og hvilke tjenester som er aktuelle skal ha bakgrunn i en faglig og individuell vurdering.
Tjenestemottakers rett til medvirkning og medbestemmelse er sterk, og prinsippet om at kommunen bestemmer er modifisert. Prinsippet om samtykke er også viktig i denne sammenheng.
1.1 Formålet med helse- og omsorgstjenester
Formålet med kommunale helse- og omsorgstjenester er å:
- forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne.
- fremme sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
- sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, slik at den enkelte er aktiv og deltagende i egen hverdag og eget liv.
- sikre at den enkelte får en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
- sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud.
- sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, sikre nødvendig opplæring av pasient, bruker og pårørende samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov.
- sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet.
- sørge for at ressursene brukes der de gir størst nytte og på dem som trenger det mest.
Tjenester skal tildeles ut fra den enkelte tjenestemottakers hjelpebehov med fokus på å bruke det laveste effektive omsorgsnivået. Tjenestemottakerne skal i størst mulig grad bruke egne ressurser og være bevisst sitt ansvar for å ivareta egen helse. Kommunen skal velge tjenester i tråd med dette prinsippet.
1.2 Tildeling av helse- og omsorgstjenester i Trysil kommune
Delegert ansvar og myndighet til mottak og behandling av søknader underlagt sektor for helse og mestring. Den er gitt til tjenestekontoret – enhet for forvaltning og koordinering. Tildeling av tjenester skal gjøres ut fra en helhetlig vurdering av:
- Individuelle behov og rettigheter
- Lik skjønnsutøvelse ved kartlegging av behov
- Legalitet og forsvarlighet
- Brukermedvirkning
- Informasjon og rådgivning
- Forutsigbarhet
- Kostnadseffektivitet
- Samarbeid med frivillige
- Helsefremmende og forebyggende arbeid
Tjenestebeskrivelsene er retningsgivende, og legger føringer for varighet og omfang av tjenestene. Dersom omfanget går utover retningslinjene skal dette drøftes med avdelingsleder på tjenestekontoret.
1.3 Saksbehandlingsprosess
Søknad om tjeneste skal fortrinnsvis være skriftlig. Muntlige søknader blir også behandlet. Søknad kan fremsettes av søkeren selv, dens verge, pårørende/person med fullmakt, eller tjenestene. Saksbehandler vil kartlegge hjelpebehovet ved å innhente nødvendige og relevante opplysninger fra søkeren, eventuelt pårørende og samarbeidende helsepersonell. Brukermedvirkning sikres gjennom samhandling med søker og involvering av pårørende.
Saksbehandlingsprosessen er ikke til hinder for å iverksette tiltak når det haster med bistand. På hverdager kontakter saksbehandler den enkelte avdeling og iverksetter tjenester. Når det oppstår situasjoner i helger, helligdager eller kvelder kan den enkelte avdeling iverksette tjenester og gi beskjed til tjenestekontoret om dette. Det betyr at vedtaket i første omgang blir gitt muntlig, og at ordinær saksbehandling utføres i ettertid.
Tjenester med varighet under 2 uker har ikke krav om enkeltvedtak.
Ved evaluering og revurdering av vedtak vektlegges blant annet:
- Er vilkårene som lå til grunn ved tildeling fortsatt til stede?
- Er det endringer i funksjonsnivå som har betydning for type tjeneste eller omfang?
- Har tjenesten hatt ønsket effekt?
- Benyttes tilbudet?
- Oppleves tilbudet som nyttig for tjenestemottaker/pårørende?
- Vil tjenester i et mindre omfang dekke behovet?
- Vil tjenester på lavere nivå dekke behovet?
- Kan hjelpemidler eller teknologiske løsninger erstatte eller være et supplement til personbistand?
Det forutsettes at tjenestemottaker og tjenesteyter gjør seg kjent med innholdet i enkeltvedtaket. Ved endringer i tjenestebehov skal endringsmelding benyttes.
1.4 Kartlegging av funksjonsnivå og bistandsbehov ved bruk av IPLOS
IPLOS (individbasert pleie- og omsorgsstatistikk), ble vedtatt av Helse- og omsorgsdepartementet i 2006 og er et obligatorisk kartleggingsverktøy i alle kommuner. IPLOS er et nasjonalt register med data som beskriver ressurser og bistandsbehov til de som søker om eller mottar helse- og omsorgstjenester. IPLOS-kartlegging er en viktig del av kommunens beslutningsgrunnlag for å innvilge eller avslå en søknad om helse- og omsorgstjenester.
IPLOS- registrering brukes for å innhente opplysninger om brukerens behov for bistand, og det skal alltid foreligge en oppdatert registrering før vedtak fattes.
1.5 Om transport
Kommunale helse- og omsorgstjenester omfatter normalt ikke transport. Unntaket er dagaktivitetstilbud til personer med demens der transport inngår i tjenesten. I særskilte tilfeller kan transport innvilges dersom det er nødvendig for at tjenestemottaker skal kunne nyttiggjøre seg av tjenesten. Det skal gå fram av vedtaket.
Transport til behandling i spesialisthelsetjenesten, hos (fast-)lege og tannlege dekkes i stor grad av Pasientreiser og er hjemlet i Pasientreiseforskriften. Hovedregelen er at tjenestemottakere som skal i behandling i spesialisthelsetjenesten eller hos (fast-)lege eller tannlege, følger dette regelverket. Dersom kommunens personale må ledsage en pasient som kjent følgepersonell til planlagt utredning/behandling, skal rekvirert transport via Pasientreiser benyttes.